Ekteskapet mot slutten - men fortsetter samarbeidet

Dette er en overskrift fra dagens Adresseavis om nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser som har bestemt seg for å avslutte ekteskapet. Mange par som skilles har felles forpliktelser som fortsetter. Ikke nødvendigvis et høyt profilert forskningslaboratorium med mange ansatte og tunge økonomiske støttespillere. Men ofte barn som skal forsørges, oppdras og elskes. Konfirmasjoner som skal feires. Slekt og venner som skal fortsette å være slekt og venner. Det krever tid og modenhet fra begge parter å avslutte et ekteskap på en skikkelig måte. Hvordan kan man gå videre med respekt og takknemlighet overfor hverandre? Hva kreves for at man ikke skal sitte igjen med bitre følelser?

(Teksten fortsetter under bildet)

Fra Pixabay.com

Fra Pixabay.com

 

Samlivsterapeut og psykolog Sissel Gran skriver vakkert og klokt om paret som en egen enhet. Når to går sammen og blir et par, blir de i realiteten tre. Paret har sitt eget liv og må derfor også telles med som en likeverdig tredjepart. Dersom de to velger å bryte opp og gå videre hver for seg, vil minnet om paret likevel leve videre. Det er begges ansvar å gjøre minnehistorien om paret god og begripelig. Det krever tid, oppriktig ærlighet og vilje til å forsøke å se historien fra ekspartnerens perspektiv. Det trengs mot for å innse hvordan en selv bidro til at parforholdet tok slutt. Minnearbeidet handler rett og slett om å skrive en respektfull nekrolog som framhever det gode ved paret uten å fornekte eller fortie det som var vanskelig.

Når det avsluttede paret får hvile i fred, kan begge gå videre i livet uten stadig å bli hjemsøkt av uforklarlige følelser og reaksjoner overfor ekspartner. Da blir det heller ikke så vanskelig å samarbeide som to voksne mennesker enten begge deler den samme pasjonen for forskning eller begge ønsker at de barna man fikk sammen skal ha det best mulig.